Under utgravninger oppdager arkeologer eldgamle bilder av guddommer med kors i hendene, på halsen og på brystet. I Theben, den gamle hovedstaden i Egypt, på veggen til det ene tempelet flauntet den hellige oksen Apis, hele huden som besto av et kontinuerlig nettverk av kors. Korsets tegn blant de gamle gudene var et symbol på deres udødelighet.
Arkeologer som studerte livet til eldgamle folk på Russlands territorium møtte også korsets tegn, eldgamle mennesker trodde at disse magiske skiltene beskytter, beskytter rettene den ble skåret på. Hva sier disse og mange andre fakta? De sier at korset som et religiøst symbol, et hellig tegn, var kjent for nesten alle folkeslag fra de eldste tider av deres historie.
"I Italia, i Parma-museet, oppbevares en vase med bildet av et kors. Forskere har slått fast at den ble skapt i bronsealderen, hvor begynnelsen går tilbake til det 4. årtusen f.Kr.. Et steinkors ble funnet på en av Hebridene.I Irland ble det funnet et steinmonument i Kors ble funnet på ulike gjenstander gravd ut av arkeologer under utgravninger i Babylon og India, Egypt og Hellas, Kina og Korea.I Assyria bar kongene et gyllent kors rundt halsen som avbildet gudinnen Astarte. I det gamle Roma bar vestalene, vokterne av den hellige ilden, et kors rundt halsen. Det er sannsynlig at de gamle menneskene, etter å ha mottatt et verktøy for å lage ild, oppfattet det som en gave fra himmelske krefter. De kunne rett og slett ikke forklare opprinnelsen på annen måte. Og kanskje nok en gang ble folk overbevist om ildens guddommelige natur, som spilte en så stor rolle i deres liv. Det er ingen tilfeldighet at de gamle iranerne i en av sine salmer henvendte seg til ham med følgende ord: «O ild, allmektige herre, stiger opp fra jorden – ild, med din glitrende flamme skaper du lys i mørkets rike; du bestemmer skjebnen til alle som bærer noe navn. Du smelter kobber med tinn, du fyller den ondes sjel med gru om natten. Etter alt dette, kan det være overraskende at forskjellige folkeslag hadde en spesielt respektfull holdning til guddommer, på en eller annen måte forbundet med ild! , 1988, s. 24-25).
De skyldige var to vanlige pinner, ved hjelp av hvilke den primitive mannen lærte å lage ild. Det var en slik oppdagelse som vi, mennesker på 1900-tallet, synes det er vanskelig å forstå og sette pris på. Tross alt levde og vandret mennesket i lang tid uten ild. Så, når folk lånte ild fra naturen selv, voktet de den nøye. På stedet for det primitive mennesket oppdager arkeologer spor etter branner med et tykt lag med aske – opptil syv meter. Det betyr at folk holdt ilden i hulen i flere menneskegenerasjoner. De første krigene mellom stammene må ha vært over ild. Et enkelt fantastisk verktøy – trestenger brettet på tvers – begynte å bli aktet som hellig. En takknemlig person guddommeliggjorde både ild og instrumentet for å få tak i den. Var det ikke et mirakel at han, mens han streifet rundt på jordens vidder, bar med seg lys, varme, varm mat, ekte beskyttelse mot ville dyr. Alt dette var gjemt i to kryssede pinner, hvis tegn gradvis ble til et magisk, guddommelig symbol.
Over tid begynte folk å plassere dette skiltet på husholdningsredskaper, klær og smykker. De trodde at det korsformede tegnet beskytter dem mot onde ånder.
"Korset er et kristent symbol og et gjenstand for tilbedelse i mange religioner, som det tilskrives overnaturlige magiske egenskaper. Korsets form utviklet seg i antikken, tilsynelatende i analogi med plasseringen av to trepinner når man lager ild gjennom friksjon, som var av stor betydning i livet til primitive mennesker. Ærelsen av korset ble utbredt i gammel religiøs tro. Fra polyteistiske religioner gikk korset over i monoteistiske. Buddhister dekorerte korset med "avtrykk av Buddhas føtter" og avbildet kors på deres amuletter. Kristendommen adopterte også korsets symbol og assosierte det med korsfestelsen av Jesus Kristus, som angivelig led for menneskers synder. Korset som et hellig symbol er anerkjent av ortodoksi, katolisisme, lutheranisme. Noen kristne kirkesamfunn anerkjenner ikke korsets hellighet, som baptister, adventister og en rekke andre protestantiske kirkesamfunn. Korskulten i kristne kirker tjener som et av virkemidlene for å innpode troende behovet for å følge eksemplet til Kristus, som tålmodig bar sitt kors til Golgata, ydmykt aksepterte prøvelsene som falt på hans lodd"(Atheist's Pocket Dictionary. Moskva, redigert av M.P. Novikov, politisk litteraturforlag, 1985, s. 133).
Det står også i "Atheistic Dictionary": "Korset er et hellig symbol i kristendommen, et gjenstand for religiøs ærbødighet i ortodoksi og katolisisme. Ifølge den kristne versjonen ble Jesus Kristus korsfestet på korset, som var grunnlaget for gjøre bildet av dette henrettelsesvåpenet til et religiøst symbol. Faktisk, som det fremgår av vitenskapelige data, ble korset æret i førkristne kulter. Bildene ble funnet under arkeologiske utgravninger i forskjellige deler av kloden, spesielt i Sør Amerika, New Zealand.Det har blitt fastslått at det fungerte som et objekt for tilbedelse av gamle folk som et symbol på ild, som opprinnelig ble oppnådd ved å gni to kryssede pinner, et symbol på solen og evig liv.I tidlig kristendom, æren av det "hedenske symbolet" ble avvist. Først på 400-tallet, etter at moren til den romerske keiseren Konstantin, Elena, på en pilegrimsreise til Palestina, angivelig fant korset som Kristus ble korsfestet på, ble offisiell ærbødighet innført i kristendommen. Bilder av Jesus korsfestet på korset ble først funnet på 800-tallet. I forskjellige kristne strømninger er forskjellige kors æret: for katolikker – fire-spiss, for ortodokse – fire-, seks-, åtte-spiss, for gamle troende – åtte-spiss. Denne inkonsekvensen beviser inkonsekvensen i påstandene om oppdagelsen av Elena, for hvis hun virkelig oppdaget korset, som var instrumentet for henrettelse av Jesus, ville en nøyaktig kopi av det bli et hellig symbol for alle kristne. Det er også slått fast at kriminelle i det gamle Roma ble henrettet ikke på kors, men på en søyle med en tverrstang. Den kristne versjonen tåler altså ikke gransking. Vitenskapelige bevis støtter konklusjonen om at kristne lånte korsæret fra andre kulter. Spesielt dette er grunnen til at i noen kristne bevegelser blir korskulturen avvist (baptister, adventister, andre protestantiske kirker) ". (Atheistic Dictionary. Moscow, under hovedredaktørskap av M.P. Novikov, politisk litteraturforlag, 1985, s. 218-219).
Gabinsky G.A. i sin monografi "Kritikk av teologiske begreper" skriver: "Religiøs tale bruker som du vet ordene i det daglige språket, og legger i dem en spesiell, hellig betydning. Dermed er begrepene "frelse", "forløsning", "synd" , "åpenbaring" og lignende brukes utenfor religiøs tale, og i dette tilfellet er det ikke noe "hellig" innhold i dem. Fra etymologisk synspunkt er det ingen rent religiøse termer i det hele tatt. Det er f.eks. kjent at ordet "gud" går tilbake til sanskrit bhaga, som betyr "rik", ordet "helgen" – til "lys", "oppstandelse" – til verbalroten "kres", som betydde "skjære", osv. . De får sin religiøse betydning senere, når omfanget av deres bruk er begrenset og begrenset område for religiøs tilbedelse og dogmer. Men betydningen av ord kan være veldig langt fra deres etymologiske kilde, og derfor kan ikke etymologiske hensyn være avgjørende. Da Feuerbach, for eksempel etter Lactantius, trodde at ordet "religion" kommer fra det latinske religare – "å binde" , og på dette grunnlaget argumenterte han for at enhver forbindelse mellom mennesker er sann religion, så i dette tilfellet, som Engels bemerket , "ord tildeles ikke den betydningen de fikk gjennom den historiske utviklingen av deres faktiske bruk, men det de burde ha vært i kraft av sin opprinnelse" (K. Marx og F. Engels, Sosineniya, bind 21, s. 293). På samme måte, uansett opprinnelse til for eksempel ordet "gud" (theos, deus, Gott, dieu, gud, etc.), er det klart at dets nåværende betydning er religiøs, men bruken i en annen forstand er ikke mer like metaforisk (jf. for eksempel hos Pushkin: «Du, Mozart, er Gud, og du vet det ikke selv.»). Det motsatte skjer imidlertid også når ord «sekulariseres», slik tilfellet er for eksempel ved bruk av slike ord og uttrykk som «takk», «takk Gud», «Gud forby» osv. «( Gabinsky G. A. Criticism of theological concepts. M., "Thought", 1978, s. 271-272).